Synsstyrke eller visus måles gjerne ved at man ser på en tavle med bokstaver, tall eller andre symboler i avtagende størrelse. Med et visus på 1,0 eller 20/20 ser man gjerne de minste bokstavene, mens visus 0.1 (20/200) betyr at man kun ser de største bokstavene. Er visus dårligere enn dette snakker vi om fingertelling på det antall meter pasienten kan telle fingre. Og greier ikke pasienten å telle fingre når disse holdes opp rett foran øyet er man kommet ned til lyssans.
Et ungt menneske vil oftest ha et visus på 0.8 eller bedre. Enkelte kan til og med ha visus på 1,5 eller bedre. Visus måles gjerne med den beste brillestyrke man kan finne til pasienten, såkalt korrigert visus. Dette sier noe om øyets totale evne til å se. Det er mange andre faktorer i tillegg til visus som betyr noe for anvendeligheten av synet, slik som fargesyn, kontrastsyn, mørkesyn, lysømfindtlighet og sidesyn eller synsfelt og selvfølgelig mental kapasitet.
Visus avtar noe med alderen, men i veldig forskjellig grad. Er visus 0.7 hos en 90 åring vil man være veldig fornøyd og personen vil som regel oppleve at synet er godt. Opplever man annen sykdom som går ut over allmentilstanden som for eksempel langtkommen kreftsykdom kan visus være svekket til kanskje 0.3 uten at man kan finne noe spesifikt galt med øynene.
Jeg pleier å si det slik at visus ikke er noe øyet ser – men noe hjernen oppfatter at øyet ser. Man kan se dette hos demente pasienter, for eksempel med Alzheimer Av og til får man ikke opp visus høyere enn 0.3-0.4 og finner ingen annen årsak. Årsaken er at det å lese bokstaver på en tavle krever en gjenkjennelse og tolkning av symbolet, og av og til er denne symbolforståelsen så dårlig at det slår ut på visustesten i betydelig grad. Slik kan altså demente pasienter ha dårlig visus, fordi de ikke greier å tolke symbolene de ser på visustavlen.