I 1752 offentliggjorde franskmannen Daviel en revolusjonerende metode, den såkalte extractio lentis (linsen ble fjernet i motsetning til tidligere da den ble «dyttet bort»). Denne metoden bredte seg gradvis utover Europa. Det at man fjernet den uklare linsen var et stort fremskritt fordi man da ikke hadde linserester i øyet som kunne gi inflammasjon (intens vevsreaksjon).
I Norge var det flere stærstikkere eller oculister som de etterhvert kalte seg. Regimentskirurgen og bartskjæreren Wasmuth virket i Orkdal rundt 1760. Det er usikkert hvilken metode han benyttet. Han la seg etterhvert opp en anselig formue som stærstikker, men røk etterhvert uklar med øvrigheten.
Det er naturlig at ryktene om dyktige stærstikkere gikk land og strand rundt. Dyktige okulister kunne endog selge billetter til folk som ønsket å overveie en operasjon.
Metodene ble langsomt forbedret, og jeg skal nevne trinnene for dette
Von Graefes stærsnitt (tysk øyelege ca. 1850) besto i at han stakk en ca 2-3 cm lang stilettlignende kniv tvers igjennom øyet og skar seg fri med denne. Dette åpnet øyet 180 grader, og med forsiktig trykk fikk man klemt ut linsen uten at det gikk hull på denne. Dette er den såkalte intrakapsulære metode (intra = inni, capsula = hinne som omgir linsen). Denne metode var rutinemessig i bruk til ca 1980, men brukes den dag meget sjeld.
En mangel ved metoden var at linsen i likhet med tidligere metoder lett kunne sprekke, og da var helvete løs. En annen mangel var at man ikke hadde egnede materialer, instrumenter og bedøvelse til å sy snittet. Dette betød at pasienten måtte tilbringe 3 uker på rygg i seng mens såret grodde.
Et nytt viktig fremskritt var derfor at man fikk egnede nåler og suturmateriell (tråd) til å sy såret. Pga de små forhold krevde dette også godt syn hos kirurgen, samt egnede briller, luper, og etterhvert mikroskop til å operere under.